Her kan du bestille:

De som ikke dykket ankom Railay Beach midt på dagen etter en lang og humpete natt på tog, etterfulgt av tre timer på buss pluss en båttur. Da vi endelig var framme  var det fritt frem til å gjøre det vi ville og vi fikk endelig følelsen av å være på ferie. Resten av ettermiddagen gikk med til å smøre inn solkrem  og å nyte det varme vannet.

Når dykkerne kom tilbake hadde resten av klassa kommet frem en time før med natttoget, og igjen ble det et gledelig gjensyn da vi møttes på det gode strandliv. På en rar måte virker det som at en dag (ikke det en gang) fra hverandre,og på tur generellt, går veldig sakte, samtidig som tiden også går veldig fort! Resten av tiden gikk med til det gode strandliv. Etter en tur med masse inntrykk kan vi ikke si at det er like mye å skrive om sånt her, men ingen skal si at vi ikke koser oss med noen fridager fyllt av strandliv, bading og solslikking.

Eg trur detta e den finaste naturopplevinga eg har hatt!

I ettertid modererer han seg litt, men det padling i mangroveskogen i Krabi kommer tett opp mot puddersnø i påskefjellet. Her ser dere hvordan deler av padeturen artet seg for vår helt Mangrove-Tor.

Denne dagen dro vi, backpackerne, ut til en landsby for å lære og observere hva PARCE-prosjektet har fått i gang og har planer om å forbedre. I det vi skulle dra ble vi veldig glade over det at vi skulle kjøre moped til landsbyen. Men det var egentlig ikke en moped. Det var mer som en trehjuling, med lasteplan. Et lasteplan med en  mopedsykkel sveiset fast som drivkraft foran.

En veldig varm, støvete, klam og humpete kjøretur senere kom vi frem til landsbyen. Vi gikk først opp i et av husene og satte oss på gulvet som var laget av noen tynne pinner som kan minne om små bambusstenger. Vi har på denne turen funnet ut av skygge er en flott ting. Menneskene vi møtte i huset var medlemmer av byens Saving Group, altså sparegruppen som samler penger og hjelper å utvikle området rundt, med noen unntak kunne de låne penger hvis folk ble syke eller det ble født noen barn.

Sparegruppen viste oss noen gamle notatbøker fulle av tall og kambodsjanske bokstaver. Hver av medlemmene fikk også dokumentert hva hver av dem sparte/lånte annenhver uke. Etter bøkene ble vist og samlet inn, ville de spørre oss en del spørsmål, og ville vite alder, navn og om vi var gifte. For ikke å gå i detaljer så ble det veldig mye latter, og mye feilbedømming av alder fra de innfødtes side.

Når vi var ferdig med spørsmålene dro vi videre for å besøke en skole. En stor skole med over 700 elever, spredt på 14 lærere. Dette var mulig ved å ta halvparten av elevene før lunsj, og resten etter. Barna vi møtte var veldig nysgjerrige, men også veldig sjenerte.

Etter skolebesøket kjørte vi videre på en enda mer humpete vei til et sted der de drev med oppdrett av “catfish”(Kattefisk). De brukte catfish fordi man kunne ha ca 1000 fisk i et basseng på 2m x 6m. De drev også med markoppdrett som ble latterliggjort i starten, helt til de innfødte innså hvor lite som skulle til for å drive det, og hvor bra mat det var for fiskene.

Så ble det mat til oss. Vi fikk en pakke ris hver, og noen kjøttbiter. Og veldig masse vann. Med fulle mager dro vi videre og kikket på en brønn PARCE hadde fått i gang. De innfødte måtte gå fryktelig langt for å hente vann tidligere, og denne brønnen var såpass dyp at det var rent drikkevann å få ut.

Deretter kjørte vi videre, og selvom vi trodde vi var på vei tilbake til plassen vi bodde på så var dette feil, for vi dro til kanten av vietnamgrensen og kikket på et lite marked. Der drakk noen iskaffe, og resten drakk iste.

Veien tilbake på “mopeden” var veldig hard. Solen sto på sitt sterkeste, og uansett hvor jeg satt meg så fikk jeg sol i en usmurt nakke. Og for de som lurer, så fikk jeg skille, og den er der enda. Vannet gikk tomt akkurat i det vi kom tilbake til plassen vi sov på. Der møtte vi en utslitt unitedgjeng som hadde spilt volleyball i den hete sola.

Backpackerne fikk ikke store hvilepausen før vi ble drasset med på kambodsjansk dansekurs. Heldigvis for meg var ikke dansingen så altfor komplisert, men noen av dansestegene var vanskelig å følge, spesiellt til en musikk uten en fast rytme.

Skrevet av Robert.

-Annabell og Elisabet.

Det første som vart sagt då vi kom med taxi inn i gata der vi skulle bu, var ein kommentar frå Anne Brit; «Hvis det er i et av disse husene vi skal bo i tror jeg vi får det veldig bra i dag.» Og det viste seg å bli veldig rett. Huset var over alle forventningar, inkludert gata vi budde i! Parken utanfor er noke av det koseligaste vi har sett, og verandaen deira har i følge dattera i huset blitt brukt til fotografering av fotografer opptil fleire gongar.

Familien hadde dagen våra heilt planlagt. Dei eige ein fabrikk som produserar koffertar og ryggsekkar og slikt og tok oss med dit. I dag er det søndag så arbeidarane har eigentleg fri, men sida vi skulle komme hadde arbeidsgivarane sagt at dei som ville kunne komme på jobb og få søndagstilleg slik at vi kunne få sjå korleis fabrikken virkar. Det er ikkje kvar dag ein får rundt 150 arbeidarar til å komme på jobb berre for deg! Dersom du kjøper ein sekk som er «Made in Vietnam» på Wal Mart i USA kan det faktisk etter våra fabrikkbesøk hende at det er vi som har pakka den inn:)

Under lunsjen fekk vi vite at av ein sekk som kostar 19.99 USD får fabrikken berre 3.60 USD. Arbeidarane får mellom 100-200 dollar i måneden, noko som tilsvarar mellom 600 og 1200 kroner. Når vi såg kor hardt desse arbeidarane jobba i forhold til kor lite dei tener, så kjenner vi oss ekstra heldige med kor bra og lettvint vi har det heime i Norge.

Verten berre lo av oss når vi sovna under sightseeing i bussen og vi fekk vel ikkje så masse ut av akkurat den turen. Så trur dei innsåg det berre var å kjøre oss heim att. Stine sovna lenge på senga, resten av oss , eller nærmere sagt berre jentene satt oss ned med middagsbordet og lærte oss å rulle vårrulla:) Imens satt gutane og koste seg med is og frukt foran tven. Tor som hadde sagt ja takk til kaffe blei uventa tatt med på kafe i staden for å få den servert. Martine og Amanda har i tillegg vore med dottera til verten to ganga i løpet av dagen og gått tur i parken mens ho har snakka i ett sett om korleis det er å bu her. Resten av ettermiddagen og kvelden gjekk med til å ete den gode maten vi hadde hjulpe til å laga, spele basketball, sjonglere og å sitte ute på fortauet med kaffe og frukt å berre kose oss og snakke. Vi har lært utruleg masse i løpet av denne dagen, og vi har storkosa oss med den søte vietnamesiske familien vi budde hos.

Skrive av Stine og Martine:)